Leste sist helg en kronikk på NRK ytring om psykisk syke pasienter som ikke får den hjelpen de trenger og har krav på. Det burde vært rystende lesning, men dessverre var det ikke det. For velferdssamfunnet er ikke bare verdens beste land å bo i, det er også åpenbart noe ganske annet for flere. Og dette har vi kunnet lese om i en årrekke.

Denne gangen var kronikken skrevet av en pårørende til en psykisk syk; Anne Østgård;

https://www.nrk.no/ytring/de-elendige-1.15827883

Hun skriver «Jeg er absolutt tilhenger av at mennesker med psykiske lidelser også skal ha innflytelse over sitt eget liv. Samtidig må vi innse at noen pasienter ikke evner å bo alene og ta vare på seg selv. De lever i helsefarlig kaos og ensomhet, og hadde vært best tjent med å bo i små, betjente bofellesskap». Jeg kunne ikke vært mer ening.

Hvordan kan ting ha blitt så galt for mange omsorgstrengende i vårt velferdssamfunn når viljen til det gode er så stor som den er hos oss?

Det blir for enkelt å skylde på kommunene. Men hvorfor fungerer ikke kommunal omsorg bedre, til tross for alle milliardene som pøses inn?

Tillater meg å tro at mye omsorg faktisk var bedre før. Og hvordan har vi som samfunn havnet her? Jeg mener og tror det er noe fundamentalt galt med premissene. Det kan se ut som vi som samfunn har latt oss lure og besnære av den sosialistiske idé om et statlig- eller kommunalt drevet omsorssamfunn. Med langsiktige og kortsiktige planer inkl kvaliteskontroll, skulle man få bukt med egoismen og korrupsjon hos private og det uverdige ved å være prisgitt omsorg fra egen familie. Men vi kan ha glemt det grunnleggende premiss at vi mennesker er uhelbredelige i å begå feil. Det vil aldri kunne planlegges bort, hvor mye vi enn forsøker. Og nettopp fordi vi stadig begår feil og misbruker våre posisjoner og vår makt, så er valgfrihet og valgalternativer helt grunnleggende for å kunne velge bort og redusere muligheter for feil. Derfor bør konkurranse og alternativer være viktig i ethvert tjenestetilbud. Og nettopp derfor har vi et konkurransetilsyn som skal verne om forbrukerne sine rettigheter. Det burde egentlig være innlysende at jo viktigere en vare eller en tjeneste er for de det gjelder, jo viktigere er det med valgalternativer og konkurranse. Kanskje gir det håp når statsminister Jonas Gahr Støre skal ha uttalt flg «vi må gjøre det viktigste i livet til det viktigste i politikken».

Da kommunene fikk et tilnærmet totalansvar på omsorgsfeltet på 1980 tallet, måtte mange private og ideelle omsorgsutøvere takke for seg. Noen av disse hadde behandlet sine psykiatriske pasienter som om det var deres egen familie. Omsorgen har ikke nødvendigvis blitt varmere og bedre med kommunal overtakelse. At enkelte kommuner har valgt å konkurranseutsette sine tjenester, har imidlertid heller ikke nødvendigvis gjort ting bedre. Konkurranse uten at brukerne og deres nærmeste gis mer innflytelse over tjenestene gir ikke nødvendigvis bedre tjenester.

Før kommunene fikk det altomfattende omsorgsansvaret, hadde vi finansieringsordninger gjennom bla folketrygden basert på forsikringsprinsipp.

Vi kunne gå tilbake til en tilsvarende ordning. Da ville det igjen kunne bli mulig for private å følge sine drømmer om omsorgsvirksomheter i god gammel diakonal ånd. Men nå som den politiske vinden har snudd i sterk disfavør av private og kommersielle virksomheter, kunne vi i idet minste gjøre som i skolesektoren. Der sørger friskoleloven for at vi kan ha private, ideelle skoler som representerer et pedagogisk eller livssynsmessig alternativ. Tilsvarende kunne vi så absolutt også hatt på omsorgsfeltet. Da ville trolig Anna Østby og hennes bror kunne velge mellom flere gode, og ideelle omsorgstilbud som kunne ivareta ønsket om små, trygge og nære omsorgsenheter.