Ubehaget ved ateismens posisjon i naturfaget


Den autoritære, politiske ateismen må kunne sies å ha bøyd av på verdensbasis. Når vil den autoritære ateismen innen naturvitenskap bøye av?
Da jeg for noen år siden spurte fastlegen min om hans forhold til gudstro, svarte han at han var for rasjonell til å ha en gudstro. Dette synspunktet ser ut til å samsvare med hvordan naturfag gjerne formidles i den offentlige skole og akademia.

 Som kristen lærer i offentlig skole er det med et ikke ubetydelig ubehag jeg forholder meg til dette. I skolens formålsparagraf står det at opplæringen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk tradisjon. Den kristne tradisjonen preget i stor grad vitenskap og forskning fram til det store skillet i kjølvannet av først og fremst Darwins evolusjonsteori. I læreplanens spesifikke del for naturfag i grunnskolen, spesifiseres det nå imidlertid utelukkende at elevene skal presenteres for en evolusjonsbasert forklaring på jordas og universets utvikling. Her står vi ovenfor et dyptgripende motsetningsforhold.

Generelt, kan det sies at det i dag er to grunnposisjoner man kan inneha som forklaring på verdens tilblivelse. Enten så tror man alt har blitt til av seg selv uten en gud. Da må all utvikling forklares som en tilfeldig, ikke styrt prosess gjennom milliarder og millioner av år. Eller så tror man det er en skapende intelligens bak alt som står utenfor tid og rom. Denne posisjonen betegnes i dag gjerne med intelligent design. Innenfor denne siste posisjonen ser man nå stadig mer vitenskapelige funn som samsvarer med en rekke bibelske historieforklaringer så vel som andre gamle skrifter. Dette gjelder for eksempel mulig forekomst av en global flomkatastrofe som kan forklare svært mye av fossilfunnene vi står overfor og dannelsen av de ulike geologiske lag. Oppdagelsen av DNA molekylet og det enorme mangfoldet av ikke reduserbar kompleksitet, taler også imot at ting kan ha utviklet seg tilfeldig over tid. I alle våre 30-40 billioner celler er det et mangfold av ikke-reduserbar kompleksitet. Charles Darwins oppdagelse av naturlig utvalg innen en art var viktig, såkalt mikroevolusjon. Hans antagelser om at vi ville finne fossiler av overgangsformer mellom arter har imidlertid ikke slått til (makroevolusjon).

Man kan gjerne mene at alt har oppstått av seg selv. Men det er på ingen måte bevist og ut ifra matematisk sannsynlighetsberegning, kan det anses som umulig. Man burde da kunne innrømme at vi her i begge tilfelle snakker om overbevisning, altså en tro. Den evolusjonistiske vitenskapsfilosofen Michael Ruse innrømmet dette og beskriver Evolusjonsteorien som en sekulær form for religion. Antony Flew på sin side, en av de fremste ateistene fra det tjuende århundre, kom til en gudstro før sin død. Han uttalte at hele livet hadde han blitt ledet av prinsippene fra Platons Sokrates «Følg bevisene uansett hvor de fører. I anstendighetens navn burde nå intelligent design i det minste komme på læreplanen i naturfag som et alternativt perspektiv.

Statsminister Jonas Gahr Støre, har uttalt at han ser på Bibelen og kirkens historie som et vegkart for sitt liv. Den muligheten bør også våre ungdommer få. Med gjeldende læreplaner i naturfag, forkludres dessverre denne muligheten for mange. På grunn av fremstillingen av evolusjonsteorien som bevist, er det mange som har forkastet muligheten for å tro på Bibelens sannheter og dermed også forkastet troen på Gud. Da hjelper det ikke nødvendigvis å informere om at det bibelske veikartet har fra kirkens spede begynnelse ansporet til svært mye samfunnsnyttig pionerarbeid som opprettelse av sykehus, eldreomsorg, fattigpleie, almen skolegang, vitenskapelige nyvinninger så vel som etableringen av verdenserklæringen om menneskerettigheter.

Eksistensiell ensomhet er et begrep som gjerne forbindes med tap av gudstro. Og det evolusjonsbaserte, ateistiske verdensbildet legger til rette for slik ensomhet. At ungdom kan kjenne på motløshet og tap av mening som følge av tapt gudstro kan vel sies å være lite fremtredende i diskusjonen om dagens ungdomsproblemer. Barn og unge burde få vite at tro på Gud ikke er i konflikt med naturvitenskapen, tvert imot er intelligent design er en forklaring som støttes av mange forskere.

Sub specie aeternitatis, lev ditt liv under evighetens synsvinkel, sa Spinosa. Dersom Bibelen er sann, så er spørsmålet om evolusjonsteorien på den ene siden eller en guddommelig skaperakt på den andre siden, langt mer alvorlig enn et akademisk og filosofisk spørsmål. Da er det det mest alvorlige spørsmål som vi alle står overfor: Hvor vil vi tilbringe evigheten? Med Bibelen som veikart gjelder den felleskirkelige bekjennelsen, at Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde. Å la evolusjonsteorien stå som eneste forklaring på hvordan vi har blitt til, kan forhindre mange i å se Bibelens veikart. Det bør det gjøres noe med.

Gi idealistene plass i omsorgssektoren

Leste sist helg en kronikk på NRK ytring om psykisk syke pasienter som ikke får den hjelpen de trenger og har krav på. Det burde vært rystende lesning, men dessverre var det ikke det. For velferdssamfunnet er ikke bare verdens beste land å bo i, det er også åpenbart noe ganske annet for flere. Og dette har vi kunnet lese om i en årrekke.

Denne gangen var kronikken skrevet av en pårørende til en psykisk syk; Anne Østgård;

https://www.nrk.no/ytring/de-elendige-1.15827883

Hun skriver «Jeg er absolutt tilhenger av at mennesker med psykiske lidelser også skal ha innflytelse over sitt eget liv. Samtidig må vi innse at noen pasienter ikke evner å bo alene og ta vare på seg selv. De lever i helsefarlig kaos og ensomhet, og hadde vært best tjent med å bo i små, betjente bofellesskap». Jeg kunne ikke vært mer ening.

Hvordan kan ting ha blitt så galt for mange omsorgstrengende i vårt velferdssamfunn når viljen til det gode er så stor som den er hos oss?

Det blir for enkelt å skylde på kommunene. Men hvorfor fungerer ikke kommunal omsorg bedre, til tross for alle milliardene som pøses inn?

Tillater meg å tro at mye omsorg faktisk var bedre før. Og hvordan har vi som samfunn havnet her? Jeg mener og tror det er noe fundamentalt galt med premissene. Det kan se ut som vi som samfunn har latt oss lure og besnære av den sosialistiske idé om et statlig- eller kommunalt drevet omsorssamfunn. Med langsiktige og kortsiktige planer inkl kvaliteskontroll, skulle man få bukt med egoismen og korrupsjon hos private og det uverdige ved å være prisgitt omsorg fra egen familie. Men vi kan ha glemt det grunnleggende premiss at vi mennesker er uhelbredelige i å begå feil. Det vil aldri kunne planlegges bort, hvor mye vi enn forsøker. Og nettopp fordi vi stadig begår feil og misbruker våre posisjoner og vår makt, så er valgfrihet og valgalternativer helt grunnleggende for å kunne velge bort og redusere muligheter for feil. Derfor bør konkurranse og alternativer være viktig i ethvert tjenestetilbud. Og nettopp derfor har vi et konkurransetilsyn som skal verne om forbrukerne sine rettigheter. Det burde egentlig være innlysende at jo viktigere en vare eller en tjeneste er for de det gjelder, jo viktigere er det med valgalternativer og konkurranse. Kanskje gir det håp når statsminister Jonas Gahr Støre skal ha uttalt flg «vi må gjøre det viktigste i livet til det viktigste i politikken».

Da kommunene fikk et tilnærmet totalansvar på omsorgsfeltet på 1980 tallet, måtte mange private og ideelle omsorgsutøvere takke for seg. Noen av disse hadde behandlet sine psykiatriske pasienter som om det var deres egen familie. Omsorgen har ikke nødvendigvis blitt varmere og bedre med kommunal overtakelse. At enkelte kommuner har valgt å konkurranseutsette sine tjenester, har imidlertid heller ikke nødvendigvis gjort ting bedre. Konkurranse uten at brukerne og deres nærmeste gis mer innflytelse over tjenestene gir ikke nødvendigvis bedre tjenester.

Før kommunene fikk det altomfattende omsorgsansvaret, hadde vi finansieringsordninger gjennom bla folketrygden basert på forsikringsprinsipp.

Vi kunne gå tilbake til en tilsvarende ordning. Da ville det igjen kunne bli mulig for private å følge sine drømmer om omsorgsvirksomheter i god gammel diakonal ånd. Men nå som den politiske vinden har snudd i sterk disfavør av private og kommersielle virksomheter, kunne vi i idet minste gjøre som i skolesektoren. Der sørger friskoleloven for at vi kan ha private, ideelle skoler som representerer et pedagogisk eller livssynsmessig alternativ. Tilsvarende kunne vi så absolutt også hatt på omsorgsfeltet. Da ville trolig Anna Østby og hennes bror kunne velge mellom flere gode, og ideelle omsorgstilbud som kunne ivareta ønsket om små, trygge og nære omsorgsenheter.

Abortloven bør ikke være en tapt sak

Spørsmål knyttet til abort er brakt på den politiske dagsorden. Først og fremst i forhold til spørsmål om tvillingaborter og §2c som gir rom for abort etter 12 svangerskapsuke når det dreier seg om ulike særlige hensyn. Men selve abortloven med selvbestemt abort fram til 12. svangerskaps uke, burde også kunne drøftes igjen.

For i dag kan det med all tydelighet slås fast at et foster er noe helt annet enn bare en celleklump som det ble argumentert for da abortloven ble innført i 1978. Nå kan vi alle med et lite tastetrykk på internett se at hvordan et 12 uker gamle foster ser ut. Vi kan se at de faktisk er små menneskebarn, riktignok bare noen få centimeter lange, men de har allerede fått et ansikt med øyne, nese og munn, og kjønnsorganene har begynt å utvikles. Fosteret befinner seg i morens kropp, men det kan da ikke være korrekt å kalle det en del av kvinnens kropp.

Tilhengerne av dagens abortlov tar til orde for at kvinner fortsatt må ha selvråderett over egen kropp. Men dersom et foster, er et lite menneske, så er det jo ikke det det handler om. Da er kvinnens rett til selvbestemmelse i praksis like mye blitt en plikt til å ta stilling til abort. Ikke i noen andre spørsmål med tilsvarende alvorlighetsgrad, overlates det til enkeltpersoner å ta stilling til spørsmål om liv og død for andre individer.

Dersom et foster er et menneskeliv, er dette spørsmålet langt større enn at vi står i fare for å fremme vonde følelser hos enkeltmennesker i en vanskelig situasjon. Selv har jeg kanskje også ansvar for en tidlig abort fra da jeg brukte spiral. Og som kristen har det fått meg til å tenke på at jeg kanskje en dag får møte det mulige barnet i Himmelen. Det kristne budskapet innebærer jo at vi alle har syndet, men vi får full tilgivelse gjennom Jesu stedfortredende død og ultimate oppstandelse for oss. Tar vi vårt ansvar som medmennesker på alvor, så har vi dypest sett alle et medansvar for de aborter som foretas. Vi kan få tilgivelse i Kristus. Men Han vil også at vi står opp mot urett og for rett. Ingen av oss har noen som helst rett til å «kaste sten», men vi har et ansvar for å bringe sannhet til torgs, om hva et foster faktisk er og samtidig evangeliet, det glade budskap om tilgivelse og forsoning for enhver gjennom troen på Jesus. Derfor kan smerte og sorg også bli til glede, en for mange uforståelig glede over frelsen i Jesus Kristus og en glede over at man skal sees igjen.

Politikk, kjærlighet og Gud

Skjæringsfeltet mellom politikk, kjærlighet og Gud er det bærende tema for denne  bloggen.

Politikk berører oss alle, hvordan kan vi organisere fellesskapet til beste for de fleste av oss. Kjærligheten er størst av alt står det i Bibelen. Og kjærlighet er et grunnleggende styringsprinsipp oss mennesker imellom og i forhold til politikk. Gud; jeg tror at Han finnes og er interessert i oss mennesker. Og hvis han er interessert i oss, må han også være interessert i politikk. Jeg liker å reflektere om politikk i dette skjæringsfeltet. Og jeg tror på Gud slik han presenteres i Bibelen, der møter vi av en kjærlig Gud som presenterer seg som vår egentlige far.

Ingen av oss sitter på alle svarene, men hvis man tror at Bibelen er Guds åpenbarte ord til oss mennesker, så finnes det trolig ting der som kan hjelpe oss i vår søken etter å fremme de gode løsningene som styrker det gode liv og møtet med ensomhet, sykdom og nød som er blant velferdsstatens kjerneoppgaver.

Eldreomsorg i lys av Mesterens eksempel

Fikk nesten inn en artikkel inn i Aftenposten debatt;

Men bare nesten 😊 😊  De skrev; … Vi har forsøkt å få plass til ditt innlegg, men dessverre forgjeves.

Jeg legger det derfor ut her. Åshild Ulstrup skrev 14. oktober en både vakker, optimistisk og alvorlig kronikk i Aftenposten om situasjonen i eldreomsorgen. https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/6m9xo/Den-drepande-eldrebolga–Ashild-Ulstrup?spid_rel=2 I alle de valgår hun kan huske, har eldreomsorgen vært på førsteplass, men fortsatt sitter hjelpeløse gamle og venter på hjelp. Fra siste dagers TV debatt trekker Ulstrup fram at eldrebølgen full av 80 åringer kan komme til å kverke hele velferdsstaten. Med robotenes varslede storinnrykk i arbeidslivet, er det da kanskje på tide å forberede oss på flergenerasjonshusholdninger igjen? Vi nordmenn sies å være blant verdens mest individualistiske folk, kanskje det aller mest individualistiske? Så det sitter trolig langt inne, men spørsmålet er om ikke vi alle har så mye vinne, at det er lurt å vurdere før vi kanskje senere rett og slett kan bli tvunget. Den populærvitenskapelige forfatteren Malcolm Gladwell forteller i sin bok «Utbryterne» om lokalsamfunnet Roseto i Pennsylvania, USA der innbyggerne hadde bemerkelsesverdig lengre levealder enn innbyggere ellers i USA. Åpenbare kjennetegn ved dette lokalsamfunnet var tette sosiale fellesskap og mange familier som levde sammen i tre generasjoner. https://books.google.no/books?id=0tc-CgAAQBAJ&pg=PT1&lpg=PT1&dq=utbryterne+malcom+gladwell&source=bl&ots=r90YmdfCIG&sig=P0xe929OpBi-LYvXXsDNxPUBMsQ&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjG38O9mfjWAhUMLZoKHXZvAKEQ6AEIMjAC#v=onepage&q=utbryterne%20malcom%20gladwell&f=false

 

Han som mange av oss tror er verdens frelser og som vår sivilisasjon hedrer hver dag gjennom vår tidsregning, gir oss et eksempel som det kan være verdt å legge merke til. Da han hang på korset, sa han ifølge Johannes evangeliet til sin mor og til disippelen Johannes som omtalte seg selv som den disippelen han hadde kjær; «Kvinne, se, din sønn!» og til disippelen sa han; Se, din mor».  Og så står det at fra den stund tok den disippelen henne hjem til seg (Joh. 19, 26-27). Hvorfor sa Jesus dette? Han hadde ifølge evangeliene flere søsken, både brødre og søstre. De kunne sikkert vært i stand til å ta seg av sin mor. Vi kan bare spekulere om hvorfor Maria ikke ble boende hos noen av sine andre barn. Men, det gir oss jo noe tenke på ift dagens eldreomsorg. Til alle tider har familie, slekt og naboer tatt seg av de gamle. Og hvis vi vil og hvis det offentlige i større grad legger til rette for dette, så kunne de eldre istedenfor å bo alene og ensom i egen bolig / omsorgsbolig, også flytte inn hos slektninger, naboer m.m. I fredagens A-magasin kunne vi lese om hvordan robotene er ventet å ta over en rekke arbeidsoppgaver. Da er det et nærliggende spørsmål om ikke famille, slekt og naboer kunne ta tilbake flere av de omsorgsoppgave som i tidligere generasjoner også påhvilte dem. Denne gangen i langt mer organisert samarbeid med det offentlige og velferdsstaten. For mange bør det kunne være mulig å kombinere både yrkesaktivitet og omsorgsoppgaver sammen med praktisk og økonomisk støtte fra velferdsapparatet. Med økt fokus på eldresikkerhet, kunne det bli en innarbeidet rutine at den eldre selv så langt det lot seg gjøre, kunne velge mellom f.eks. omsorgsbolig, å bo i egen bolig med utstrakt hjelp fra det offentlige eller rett og slett bo hos noen av sine nærmeste. Men ikke nødvendigvis de aller nærmeste, kanskje like gjerne en niese, en nevø eller en nabo. I følge Malcolm Gladwell, kan vi ha mye å vinne ved at generasjonene lever tettere sammen.